januar 2014


Tannlegen

Du som har fulgt med meg i det siste, vet nok at jeg for øyeblikket befinner meg i Tyrkia. Og da vet du nok også hvorfor jeg er her. Og er du bare på gjennomreise innom bloggen min, så kan jeg fortelle at jeg er her rett og slett for å gå til tannlegen. I alle fall hovedsakelig.

Tannlegen i Tyrkia er vesentlig billigere en hjemme. Og da mener jeg vesentlig - sånn omtrent en fjerdedel av prisen eller noe deromkring, avhengig av hva man skal gjøre og hvilken tannlege du vanligvis bruker i Norge.

Bare på de tingene jeg visste jeg måtte gjøre, ville det lønne seg veldig for meg å dra hit. Jeg måtte ha krone på en tann som ble skadet i en påkjørsel for noen år siden, og rotfylle en annen. Bare på de to tingene tjente jeg inn igjen turen og vel så det. Og med turen mener jeg flyreisen og ti netter på et av de absolutt bedre hotellene her. Og i tillegg kom de tingene jeg jeg ønsket å gjøre i samme slengen, men som jeg aldri i verden ville hatt råd til i Norge. Her snakker vi besparelser så det holder - og selvfølgelig har jeg valgt en anerkjent klinikk.

 

Jeg hadde den første timen mandag morgen, og da var det bare for å sjekke og finne ut hva som var planen videre. Allerede samme ettermiddag fikk jeg første behandlingstime for å komme i gang, og siden har det gått slag i slag.

Siden tannlegen og jeg tydeligvis var på samme bølgelengde angående hva som skulle gjøres, så fikk han frie hender. Jeg bare møter opp til timene og gaper så stort jeg kan. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har skikkelig tannlegeskrekk, men folkene her er veldig hensynsfulle samtidig som de er flinke. De gir meg så mye rom som jeg trenger, samtidig som de dytter meg akkurat så langt som jeg er i stand til å klare.

 

Jeg er fortsatt ikke helt sikker på akkurat hva som kommer til å være gjort innen jeg er ferdig, men bortsett fra kronen og rotfyllingen, så skal jeg i alle fall bytte alle gamle amalgamfyllinger. Jeg hadde nemlig en sånn skoletannlege som syntes det var greit å bore FØR man fikk hull, for da ble jo tyggeflaten så jevn og fin og lettere å ikke få hull i senere. Sånn var tidene den gangen - i alle fall på landet der jeg vokste opp mesteparten av barndommen.

Nå var disse fyllingene gamle og slitte, og han avgjorde at han skulle bytte alle sammen - også de to som var så langt bak at de ikke syntes, og som jeg trodde jeg kunne beholde. Jada, jeg innrømmer det - jeg ville beholde dem for å slippe å bore i to ekstra tenner. Men så satt jeg der i stolen da, og vips så var den ene fyllingen borte. Den andre ryker visst i morgen. Og jeg ble ikke spurt en gang - han bare fortalte meg at det måtte gjøres. Og egentlig er jeg veldig glad for å slippe å ta noen avgjørelser selv, for da hadde jeg nok rygget unna og kommet hjem med bare halvparten gjort av det som burde gjøres.

 

En annen ting som er fint, er at tannlegen her ikke bare gjør ting for å gjøre dem. Ikke for å leke pengesluk altså. Ting jeg trodde jeg måtte gjøre, ble jeg fortalt at ikke trengtes - som at jeg trodde jeg måtte ha krone på noen av de tennene som hadde gamle amalgamfyllinger. I stedet la han inn hvite fyllinger, noe som ble langt mindre kostbart, og fortalte meg at det ikke var noen idé å sette på kroner.

Da jeg så resultatet, skjønte jeg hvorfor. Jeg har nemlig en hvit fylling fra før, en som er laget i Norge, og den kan ikke sammenlignes med de nye. De nye ser ut helt som ekte tenner, mens den gamle ser ut som - ja, en fylling. Så nå har jeg selvfølgelig bestemt meg for å bytte den også - enten det blir denne gangen eller neste gang. For jeg må tilbake for å sette krone på rotfyllingen han holder på med uansett, og da kan jeg jo kanskje spare det som ikke haster til da. Og nå er det ikke tannlegeskrekken som snakker, det er rett og slett det at det kan være greit å få litt fritid også, for 2-3 timer i tannlegestolen hver dag er ganske slitsomt. Dessuten kjennes all gapingen etter hvert i kjeveleddet - jeg har jo leddgikt der også.

Jeg har fått en forhåndspris på alt sammen, og den er veldig snill. Jeg skal komme tilbake til det i et senere innlegg når jeg er ferdig, men jeg kan i alle fall si at i motsetning til når jeg har gått til tannlegen hjemme i Norge, så gleder jeg meg faktisk til å få regningen her i Tyrkia...

 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise #tannlege






Annerledes-Balcova

De gangene jeg har vært i Tyrkia tidligere, har det vært sommer. Strålende sol og sånn omtrent 40 varmegrader - for det meste i alle fall. Det er første gang jeg har tatt turen på denne årstiden, og det har bydd på nye opplevelser. Jeg er nemlig ikke vant til at...

 

Plassen foran hotellet er helt tom...


Trærne har gitt slipp på bladene, eller farget de gjenværende orange...



Inngangsporten har kledd på seg julepynten...




Men selv om det er uvant, så er det vakkert. Akkurat som det er uvant å gå rundt her i vinterjakke og tykke sko. Og at ettermiddagen er så kald at jeg måtte småløpe tilbake til rommet etter tannlegetimen i dag, siden jeg hadde droppet jakken i solskinnet.

Uvant er det også å være her nede helt alene, uten å ha langt over 100 andre nordmenn her samtidig. Det gir meg en smak av den tyrkiske hverdagen, og jeg liker det - hverdagen var jo nettopp noe av det jeg ønsket å oppleve da jeg valgte å dra hit om vinteren...

 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






Reisen da alt gikk galt

I dag dro jeg hjemmefra tidlig på morgenen, i god tid før jeg skulle være på Gardermoen for å dra til Tyrkia. Siden det var søndag gikk det ingen buss hjemmefra meg og til toget, og det er altfor langt å gå med en diger koffert på slep. Dermed ringte jeg etter taxi, og var så heldig at bilen som dukket opp tilhører en god venn som møtte meg med et smil og avslag i pris. Det var en koselig taxitur, og en bra start på dagen.

På togstasjonen hoppet jeg på det første flytoget som kom, og turen til Gardermoen gikk greit. Jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen og etter hvert bort til riktig flygate uten uhell. Flyet mitt skulle gå 12.25, og frem til litt før det var dagen min ganske normal - bortsett fra at jeg var på vei til Tyrkia selvfølgelig.

 

Litt før avgang fikk vi beskjed om å bytte gate, og fra den opprinnelige gaten skulle det i stedet gå et fly til London. Vi trasket oss over til naboutgangen noen meter unna, og jeg oppdaget at det allerede sto et fly der med samme avgangstid som vårt. Logisk tankegang tilsa dermed at flyet vårt kom til å bli forsinket, og at det som allerede sto der kom til å bli prioritert - og dermed også at jeg kom til å få dårlig tid når jeg skulle bytte fly i Istanbul.

Reisen til Istanbul gikk fint, det var et flott og behagelig fly. Og som antatt kom vi så sent at jeg bokstavelig talt måtte løpe for å rekke flyet videre. På opplysningstavlene sto det at boardingen var i gang, så her var det bare å forte seg alt jeg kunne. Heldigvis er Istanbul en oversiktlig flyplass selv om den er stor, så jeg fant frem uten problem. Og ved boarding-skranken sto det en hel kø av mennesker som skulle med det samme flyet.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte på stemningen i menneskemassen at noe var galt, men med mine bittesmå tyrkiskkunnskaper skjønte jeg ikke helt hva det dreiet seg om. Heldigvis fant jeg en tyrkisk jente som jeg kom i snakk med, og hun oversatte det viktigste for meg. Flyet skulle visst gå fra en annen gate, så vi måtte bytte. Dermed trasket alle av sted til den andre enden av terminalen, og etter hvert innfant vi oss ved den andre gaten.

Der ble vi stående en stund før vi fikk enda en melding om bytte av gate, og alle tok bena fatt igjen. Så sto vi der da, på vårt tredje forsøk på å få lov til å komme om bord. Tiden gikk, og det begynte å bli en god stund siden flyet skulle ha tatt av. Og da kom beskjeden: Vi skulle gå tilbake til den opprinnelige gaten. Folk begynte å stønne oppgitt, men vi ruslet nå av sted - som om vi hadde noe valg hvis vi skulle komme oss til Izmir.



Fremme ved gaten på dette fjerde forsøket, fikk vi omsider litt informasjon. Det var dårlig vær i Izmir hvor vi skulle lande, og vi fikk vite at flyvingen ble utsatt. Vi skulle ha flydd klokken 19.00, men det var allerede et par timer siden. Ikke lenge etterpå kom meldingen om at flyet ble kansellert. Så der sto vi da, uten noen anelse om hva som skulle skje videre. Mannen som hadde kommet med informasjon hadde forsvunnet, og ingen visste noe som helst.

Etter noe som føltes som en evighet kom informasjonsmannen tilbake, og da hadde det blitt bestemt at det ikke ble noen flyvning til Izmir likevel. I stedet skulle de slå sammen passasjerene fra de to kansellerte flyene, og putte oss i et større fly for å frakte oss til Bodrum, omtrent 20 mil unna Izmir. De som ville kunne overnatte på hotell i Istanbul, og resten av oss måtte bare fortsette å vente. Siden jeg hadde tannlegetime tidlig neste morgen, hadde jeg ikke noe annet valg enn å bli med flyet videre.


Jeg gliste en smule da jeg tenkte på at jeg hadde løpt for å rekke flyet - det viste seg jo å være totalt unødvendig. Da vi endelig lettet var vi omtrent fire timer forsinket, og på vei mot feil sted. Den tyrkiske jenten og jeg holdt fortsatt sammen, og etter hvert hadde vi slått oss sammen med et par stykker til.

På flyturen fra Istanbul til Bodrum var folk slitne, trøtte, sultne og tørste, men lettet over å endelig sitte på flyet videre. I Istanbul hadde vi fått en boks med leskedrikk, men det var også alt. Og det hjelper jo ikke mye når vi skal strene frem og tilbake mellom fire ulike gates som ligger et godt stykke unna hverandre. Nå fikk vi endelig noe å spise - det vil si, alle unntatt meg tror jeg. På grunn av mitt spesielle kosthold kunne jeg jo ikke spise flymaten, og siden jeg ikke var forberedt på det som skjedde, hadde jeg ikke med meg annet enn en pose nøtter i vesken. Jeg var sulten! Men jeg fikk et glass juice, så jeg fikk i alle fall stillet den verste tørsten.

 

Vi landet på en helt tom flyplass i Bodrum, og skulle bli møtt av busser som skulle frakte oss videre til Izmir. Men selvfølgelig var det ingen buss der. Full forvirring og enda mer venting - ingen visste noe som helst. Tiden gikk, vi hadde for lengst passert midnatt og stemningen begynte å bli mer og mer oppgitt. Noen tok til tårene, mens andre valgte å skjelle ut flyplasspersonalet. Men felles for oss alle var at vi begynte å bli utrolig slitne.

Noen hadde mistet bagasje, mens vi som var så heldige å finne vår, fant den i en helt annen del av terminalen enn der vi ankom. At kofferten min ble ødelagt er egentlig bare en bagatell i denne sammenhengen - jeg fikk den i alle fall.



Etter en evighet kom det to busser som skulle frakte oss videre. Vi fordelte oss på dem, og endelig var vi i gang med siste etappe. Og da vi hadde kjørt bortimot en time eller så, skjedde det som fikk turen hittil til å virke som en avslappende ferieutflukt...

Vi var langt ute i ødemarken, og rundt oss var det helt mørkt. Det eneste som lyste var lysene fra bussen. Den andre bussen hadde dratt en stund før oss, så vi var virkelig helt alene der ute. I en oppoverbakke sloknet plutselig alle lysene på bussen - både inne og ute. Og etter et par sekunder sloknet også motoren. Folk begynte å sukke vantro, det var bare ikke mulig at enda mer skulle gå galt.

Heldigvis fikk sjåføren startet igjen etter noen minutter, og bussen begynte å krype videre oppover. Plutselig hørte vi noen skikkelige smell. Smellene kom bakfra, og vi som satt på bakerste rad snudde oss for å se hva som skjedde. Der sto flammene ut av bakparten på bussen, den hadde tatt fyr.

Vi ropte til sjåføren at det brant, og at han måtte stoppe. Han stoppet i en viss fart, og de som hadde sovnet våknet av ropene våre. Folk begynte å reise seg, og enkelte fikk panikk. Vi som hadde sittet bakerst måtte helt frem til midten av bussen for å komme ut, men det var umulig for oss å komme noe sted. De som var foran oss hadde tydeligvis ikke skjønt alvoret, og begynte å samle sammen bagasjen sin fra bagasjehyllene. Vi ropte at de måtte la bagasjen ligge og komme seg ut - reisevenninnen min på tyrkisk, og jeg på engelsk siden det ikke var alle der som skjønte tyrkisk.

 

Alle kom seg ut, men det rådet en viss grad av panikk blant mange. Vi samlet oss ute, og da bussen hadde fått stoppet slukket heldigvis flammene av seg selv. Det var noen mekaniske duppeditter som hadde tatt fyr, og da de sluttet å bevege seg så slukket brannen også. Men den hadde satt sine spor i form av oljesøl og en svidd bussbakpart.



Så der sto vi da, en hel busslast med mennesker. Det var midt på natten, langs en øde vei midt i ingenting. Noen gråt, mens andre satt apatiske og redde på bakken. Heldigvis har jeg min fortid som vekter og er opplært i å takle krisesituasjoner, så jeg klarte å holde meg rolig sånn at jeg kunne hjelpe til. Jeg fikk med meg et par stykker, og sammen losset vi all bagasjen ut fra bagasjerommet langs sidene på bussen, og satte den langs veikanten i tilfelle noe skulle skje.

Vi mistet fullstendig tidsbegrepet, men jeg tipper vi sto der i kulden i rundt en time før vi endelig fikk hjelp. Mange tenker nok på Tyrkia som et varmt land, men jeg kan love at det er kaldt her midt på natten i begynnelsen av januar, og det begynte å merkes på folk. I tillegg begynte reaksjonen å komme skikkelig hos mange, og folk sto og frøs og hakket tenner. Det eneste som lyste var stjernene og bussens nødlys.



Hjelpen kom i form av at den andre bussen måtte snu for å hente oss. Å oppdrive noen ny buss hadde vist seg umulig. Problemet var bare at den bussen allerede var ganske full, så vi var redde for at ikke alle skulle få bli med. Og vi som hjalp til ute var selvfølgelig de siste som kom inn på bussen, så det var jo oss det ville ha gått utover. Men heldigvis er de ikke like strenge på sånt her i Tyrkia som hjemme i Norge, så alle fikk komme inn. Ellers vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort.

Som en av de siste som kom inn, endte jeg med å måtte sitte på golvet i midtgangen på bussen. Det var selvfølgelig ikke særlig behagelig, spesielt ikke med tanke på leddgikten min. Men i det minste var det varmt og godt, for oppvarmingen på bussen kom fra nede ved golvet.

Folk var utslitt, det var trangt, og vi hadde fortsatt flere timers tur foran oss. Det var tåke og dårlig sikt, så det gikk ikke særlig fort. Folk rundt meg begynte å sovne, og det senket seg en slags usikker ro over oss som var der. Til slutt lente jeg meg bakover og la meg på ryggen på bussgolvet som et annet slakt, fordi jeg ikke klarte å sitte oppreist lenger. Etter hvert døset jeg av på bussgolvet i ren utmattelse.

 

Vi kom frem til Izmir uten flere forviklinger. Derfra er det en halvtimes tid til Balcova hvor jeg skulle, og den siste biten tok jeg taxi sammen med en av de jeg hadde holdt sammen med på turen. Da jeg endelig kom inn på hotellrommet hadde klokken passert seks om morgenen, og jeg var totalt utslitt. Samtidig var jeg fortsatt så preget av hele turen at jeg slet med å sovne. Jeg kom frem nesten et halvt døgn for sent, og om et par timer måtte jeg stå opp fordi jeg skulle til tannlegen - det er jo det som er hovedmålet med turen min.

På et eller annet vis kom jeg meg gjennom dagen, og det føles som om jeg har fått tatt igjen den manglende søvnen nå. På en måte føles alt sammen så uvirkelig at jeg har mest lyst til å le, for så sliten som jeg var så var det vanskelig å ta alvoret innover seg. Dessuten var jeg en av de få som bisto da bussen tok fyr, så jeg fikk nok ikke like mye tenketid som mange av de andre - og det er kanskje like greit. Likevel merker jeg at det ikke er særlig hyggelig å gjenoppleve det nå når jeg sitter her og skriver. Men jeg fikk meg i alle fall en spesiell reiseopplevelse, og jeg kommer nok aldri mer til å sette meg særlig langt unna utgangen på en buss...

 

PS - jeg beklager bildekvaliteten, bilder var ikke en prioritering...

 


#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #fly





ideatroll




45, Bærum

Noen ganger tar jeg meg en tur ut i den store verden og skaper minner. Og hvilket sted foreviges de bedre enn på min egen lille reiseblogg? Velkommen innom for å dele opplevelsene.

Kategorier













hits