august 2012


Tyrkiatrollet...

Helgen er i ferd med å senke seg her i Tyrkia. Første behandlingsdag er over, og det er et ganske slitent troll som sitter ved laptopen akkurat nå! Jeg har hatt fem trenings-/behandlingsøkter i dag, og det har vært deilig. Startet dagen med varme parafinomslag på rygg, nakke og skuldre, med påfølgende massasje. Massasjen var rett og slett noe infernalsk vond innimellom, men den gjorde godt da jeg var ferdig. Etterpå var det en runde fysioterapi, vannmassasje av føttene, bassengtrening, og helt til slutt avslapning i jacuzzien - hvor jeg, riktignok ikke med vilje, selvfølgelig klarte å plassere foten min midt mellom beina på tyrkerfyren ved siden av meg. Innimellom øktene var det lunchpause, og tid til å nyte solen fra en benk i parken.

Jeg befinner meg på Balcova, som egentlig skrives med sånn rar "c", men det har ikke tastaturet mitt. Jeg har lært at det uttales sånn omtrent "Ballsjåva". Her er det tyrkere og nordmenn om hverandre, et veldig trivelig miljø. Masse deilig termalvann å bade i, både som en del av behandlingen, og på fritiden. En kjempestor badepark er det også her, men den skal jeg ikke teste ut før litt senere, når skoleferien her er slutt, og det blir litt mindre mennesker og køer. Det er visst om en ukes tid eller noe.

For meg som er veganer, er det massevis av salat og grønnsaker å fråtse i til lunch, og herlige grønnsaksretter til middag. Og etter at noen viste meg at det faktisk var en diger krydderhylle i spisesalen (eller kanskje det kalles restaurant), ble det enda noen hakk bedre å være meg. For selv om maten her er smakfull, er den veldig mild. I går kveld ble det ingen vanlig middag, i stedet var det velkomstmiddag på uterestauranten like i nærheten. Middagen besto av grillmat, salatbuffèt, bakte poteter og ris. Lokal underholdning fikk vi også!

I morgen går turen til det lokale markedet, og det gleder jeg meg til. Det er visst ikke så stort, men for meg som tidligere aldri har vært lenger hjemmefra enn en langweekend i Praha, er det jo spennende med et ekte marked uansett. Hva tiden her kommer til å by på ellers, har jeg ikke helt funnet ut enda, men fra mandag begynner jeg med seks behandlingsøkter hver dag, så på ukedagene blir det nok ikke tid eller krefter til så veldig mye annet. Men det er jo noe som heter helger, og da er vi fri til å gjøre hva vi vil.

Alt i alt ser det lovende ut, herlig sted, flinke leger, fysioterapeuter og andre behandlere, og et flott personale ellers. Jeg trives i alle fall, og det ser det ut til at resten av gjengen gjør også. Totalt er det litt over 100 av oss, i tillegg til en del vanlige hotellgjester og lokalbefolkningen som stikker innom. Et fargesprakende og utadvent miljø, som får selv sjenerte nordmenn til å tine opp. Jeg håper dere der hjemme koser dere like mye som jeg gjør, og at ikke høsten kommer og tar dere på lenge enda...

 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






Sol og palmer i Tyrkia

Etter en lang reisedag, med en søvnløs natt i forkant, kom jeg frem til deilig tyrkisk sol i går ettermiddag. Og jeg kan love at det var med lett hjerte jeg forlot pøsregnet hjemme! Som det nattemennesket jeg er, syntes jeg ikke det var noe poeng i å gå og legge meg når jeg likevel måtte ha stått opp igjen klokken halv fire, så jeg tenkte at søvnen kunne jeg heller kunne ta igjen på flyet.

På toget til Gardermoen, hadde jeg flaks og havnet ved siden av en hyggelig dame som viste seg å skulle til samme sted som meg. Og ikke bare det, men hun hadde til og med vært der før, så jeg fikk masse nyttig informasjon. Da vi kom frem, slo vi følge inn på terminalen, og stilte oss i innsjekkingskøen, hvor det dukket opp enda en hyggelig dame bak oss, og dermed ble det både skravling og latter.

Flyturen var en slitsom opplevelse, alt for varmt og alt for trangt, og dermed dårlig med søvn. Setebredden var helt grei, jeg hørte ingen som klaget på den, men benplassen derimot, var det så som så med. Selv jeg, med mine 165 cm over bakken, hadde knærne nesten i setet foran, og det å snu på seg var helt umulig. Resultatet ble at folk forøkte å reise seg opp og gå litt frem og tilbake på midtgangen, men det fungerte ikke så bra det heller, siden midtgangen var for smal til at to mennesker kunne møtes der uten virkelig intim kroppskontakt. Ikke et fly for de sjenerte, for å si det sånn! Etter å ha kommet oss ut av terminalen, var det en halvtimes busstur til hotellet. Egentlig helt greit med en romslig og kjølig buss etter den flyturen.

Stedet vi skal være på de neste fire ukene ser lovende ut så langt, men siden gårsdagen gikk med til informasjon og møter, fikk jeg ikke sett meg meg så mye rundt. Jeg var rimelig trøtt og sliten da jeg fant senga allerede før klokken ti på kvelden - som tilsvarer klokken ni hjemme i Norge. Noen frokost ble det ikke i dag, siden jeg ikke fikk kravlet meg ut av laknene før 12 timer senere. De første våkne timene i dag gikk med til legeundersøkelse, prøvetakninger, og samtaler med sykepleier og idrettsterapeut, for å fastsette opplegget videre. Og heldigvis sto alt bra til, bortsett fra leddgikten selvfølgelig, som jo er årsaken til at jeg er her...





#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






På vei til Balcova!

I natt drar jeg av sted til Tyrkia. Fire uker skal jeg være der, nyte sol og varme, og forhåpentligvis komme hjem som et nytt og bedre menneske i både kropp og sjel. Det er ingen vanlig tur jeg skal på, men derimot en behandlingsreise for leddgikten min.

Selv om jeg har denne leddgikten, så er jeg egentlig ganske heldig. Jeg får nemlig ganske kraftige medisiner for å holde det i sjakk så mye som mulig, medisiner som demper smertene en god del, og som i tillegg gjør at leddene ikke deformeres så mye. Derfor er det sånn at hvis du ser meg, så kan du ikke se at jeg har leddgikt, annet enn hvis du ser veldig nøye på fingrene mine på en dårlig dag.

Medisinene jeg tar, er sprøyter og cellegifttabletter en gang i uken. De andre dagene tar jeg medisiner for å dempe bivirkningene av de sterke medisinene, for bivirkningene kan være både ubehagelige og alvorlige. Ellers er jeg på det jeg kaller "service" en gang i blant, noe som vil si at de putter meg på operasjonsbordet og fikser litt på noen ledd her og der. Jeg er omtrent som en gammel bil, etter servicen virker jeg temmelig bra, frem til neste gang. Det har hendt at jeg har følt meg litt som en mumie etterpå, bandasjert sånn mer eller mindre over alt.



Til tross for sykdommen er jeg i jobb, men jeg har måttet slutte i fysisk arbeid og gå tilbake til datajobbing. Jeg trives med datajobbingen, og det fine med den er at jeg kan jobbe mye hjemme. Det er bare tre dager i uken at jeg må fysisk møte opp på jobb, og arbeidstiden er tilpasset de tidene på døgnet da jeg fungerer best.

Når jeg skal på jobb på en dårlig dag, virker bussholdeplassen 300 meter unna nesten umulig å komme seg til. På en god dag derimot, trasker jeg enkelt og greit forbi den, og spaserer langs hovedgaten til jobb. De dagene er det vanskelig for meg å forstå hvorfor det noen ganger føles nesten umulig å komme seg det lille stykket til bussen. Det er som om det gjelder en helt annen person enn meg selv. På de aller beste dagene, tar jeg den lange og bratte veien gjennom skogen, fordi det er så vakkert der. Det er sånn det er, noen dager er tøffe, mens andre dager merker jeg nesten ikke at jeg er syk.

Gjennom sykdommen, har jeg lært meg tålmodighet. Lunten har blitt mye lenger enn den var da jeg var frisk. Det må til, for at man skal klare seg gjennom dagene. Men det hender jeg har lyst å forbanne alt og alle, fordi jeg ikke klarer de tingene jeg klarte da jeg var frisk. Det er tøft å møte nederlaget de dagene hendene mine ikke klarer å åpne juicedunken eller boksen med Pepsi Max. Det er tøft å ikke klare å løfte vannglasset på en dårlig dag, slik at jeg må drikke av et plastglass. Det er tøft å gå uten sokker fordi jeg ikke klarer å kle dem på meg ved egen hjelp. Det gjør noe med deg, man blir både tålmodig og frustrert på samme tid.

Heldigvis er ikke de fleste dager så ille. De fleste dager består av en moderat smerte, da jeg klarer både å kle på meg sokkene og å løfte vannglasset. De fleste dager er fine dager, fordi jeg har lært meg å leve med det. Jeg har lært hvordan jeg skal gjøre dagen min best mulig. Og jeg har lært at det å kaste ting i veggen, eller ta til tårene i oppgitthet ikke hjelper.

Da jeg ble syk, skjedde det veldig brått. I løpet av en uke, forandret jeg meg fra å klare alt, til å nesten ikke kunne gå. Jeg klarte ikke gå ned trappen, men måtte sitte på rompa og ake meg ned. Jeg måtte ha hjelp til å kle på meg, eller til å åpne vannkrana. Jeg klarte å kjøre bil, men noen måtte vri nøkkelen rundt for meg, for å starte den, for det klarte jeg ikke selv. Ikke stoppe den igjen heller. Selv om jeg klarer alle disse tingene nå, har jeg har ikke glemt hvordan det var. Derfor er jeg takknemlig over alle de små tingene i hverdagen, alle de tingene jeg KAN gjøre.

I natt drar jeg altså av sted til en måned med varme, bassenger, fysioterapi og alt det som skal hjelpe meg til å bli bedre - i alle fall for en stund. Behandlingsstedet ligger ved foten av et lite fjell. Det er ingen strender der, men i følge brosjyren er det kilometervis med turstier i ås og skog. Jeg gleder meg til å bruke dem, for med den sommeren vi har hatt her hjemme i år, har jeg ikke fått beveget meg så mye som jeg skulle ønske. Det har rett og slett vært for mange våte dager, og for mye værskiftninger. Sånt sliter på kroppen, og får smertene til å blusse opp. Strender kommer jeg neppe til å savne, både fordi det er flere flotte bassenger der, og fordi jeg foretrekker aktivitet i skog og mark fremfor en solseng på stranda.



Nå er kofferten pakket, og nøkkel overlevert til de som skal være leilighetspassere mens jeg er borte. Klokken tikker seg av sted, og jeg vet at det bare er timer igjen til jeg drar. Likevel er det akkurat som om det ikke har nådd inn. Det er første gang jeg drar på en slik tur, så jeg vet ikke så mye om hva jeg går til. Kanskje er det derfor det ikke helt har sunket inn. Det er nok lettere å glede seg til en avkoblende ferie, for da har man en formening om hva som venter. Jeg har ikke det. Men jeg håper og tror at det blir bra, og at det skal gi meg ekstra krefter til å komme gjennom den lange vinteren vi har foran oss.

 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise





ideatroll




45, Bærum

Noen ganger tar jeg meg en tur ut i den store verden og skaper minner. Og hvilket sted foreviges de bedre enn på min egen lille reiseblogg? Velkommen innom for å dele opplevelsene.

Kategorier













hits