september 2012


Tusen takk Helsenorge!


For flere år siden, fikk jeg leddgikt. Den dukket opp fort og brutalt, i løpet av en ukes tid gikk jeg fra å være sprek og rask, til å nesten ikke kunne gå på grunn av smerter og stivhet. I stedet for å løpe opp trappen, måtte jeg krabbe den. Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege, som umiddelbart fanget opp hva som var galt, til tross for at det ikke vistes på noen prøver. Hun fikk sendt meg av sted til revmatolog, altså en "leddgiktlege", diagnosen ble stilt, og sterke medisiner ble mitt nye sukkertøy.





Sykdommen gikk opp og ned i mange år, helt til den en dag begynte å gå bare NED. Jeg måtte slutte i jobben, og var sykemeldt i omtrent et år. Først da var jeg såpass oppegående at jeg kunne ta fatt på å finne en ny yrkesretning. Jeg gikk tilbake til å jobbe med data, noe jeg hadde gjort mange år tidligere, og som passet min vonde kropp bedre enn fysisk arbeid.

I løpet av alle årene med leddgikt, hørte jeg stadig om behandlingsreiser til utlandet. "Du må søke", sa de - lege, familie, venner... Men jeg var ikke klar. Fire uker i et fremmed land var ikke meg, jeg hadde jo et liv her i Norge, et liv jeg ikke ville slippe taket i en hel måned. Men så begynte det altså å gå nedover, og i vår søkte jeg for første gang. Rikshospitalet sto for turtildelingen, og jeg fikk tilslag. Dermed skulle jeg av sted i slutten av august, til varme, solfylte Tyrkia. Jeg var endelig klar.





Da vi lettet fra Gardermoen på vei nedover, satt jeg i verdens minste og trangeste fly. Det var ikke plass til å strekke på bena, og uansett hvordan jeg vred og vendte på meg, verket det i kroppen. Deler av turen satt jeg baklengs på knærne, og deler av turen måtte jeg rett og slett stå, for å klare meg gjennom de verste smertene. Tårene brant bak øyelokkene, og jeg gruet meg allerede til flyturen hjem.

På hjemveien satt jeg pent i setet mitt, med et smil rundt munnen. Benplass hadde jeg i massevis, og jeg trengte heller ikke å vri meg i setet. Men flyet var det samme, det var jeg som var annerledes. Så mye bedre hadde jeg blitt underveis, at det som var en lidelse på turen ned, ikke var noe problem på hjemveien i det hele tatt.





Da jeg dro nedover, kunne jeg ikke knytte hendene. Det var flere centimeter mellom fingertuppene og håndflaten. Hendene mine var svake, jeg klarte ikke åpne flasker, glass og bokser ved egen hjelp. Skuldrene mine lutet fremover i feilstilling, og dobbelthaken slang fordi nakken var bøyd. I tillegg hadde jeg vondt over alt, det hadde jeg hatt i mange år.

Etter fire uker med behandlinger kunne jeg, for første gang på mange år, knytte hendene uten den minste anstrengelse. Håndstyrken min, som ble målt både ved ankomst og avreise, hadde fordoblet seg. Skuldrene mine, som var gitt opp av fysioterapeutene her hjemme, var tilbake på plass, og hodet hadde løftet seg opp igjen. Jeg var helt og fullstendig smertefri for første gang på flere år. Til og med ansiktsrynkene hadde minket, fordi fjeset ikke lenger var konstant trukket sammen i smerte, og blikket som møtte meg i speilet var ikke lenger preget av at personen bak det hadde vondt.





Nå har jeg vært hjemme noen dager, og den energien jeg har nå, har jeg ikke kjent på årevis. Jeg vet at etterhvert vil virkningen avta, og energinivået synke igjen. Og jeg vet at med tiden vil blikket jeg møter i speilet på nytt være fylt av smerte, men akkurat nå har jeg det helt fantastisk.

Men jeg vet også at neste år kan jeg søke på nytt, og kanskje - kanskje, er jeg så heldig å få reise tilbake igjen, for å oppleve en tid som smertefri og sprek, og for å enda en gang få krefter til å komme gjennom en kald, norsk vinter. Ting som for de fleste er en selvfølge, men som for meg ikke er mindre enn et under. Så tusen takk Helsenorge, for at dere har gjort dette mulig...

 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






Avslutning på Balcova


I går kveld var det avskjedsmiddag her på Balcova. Det ble en koselig avslutning, som begynte rolig, og livnet til utover kvelden. Underholdningen var det noen av deltakerne på behandlingsreisen som sto for, og det lyktes de bra med. Først ut var Aslak Diesen, med en gripende versjon av "Gabriellas sång". At denne karen hadde sunget før, var i alle fall ikke vanskelig å høre!





Mens vi har vært her, har det vært flere kurs og aktiviteter vi har kunnet delta i på fritiden. En av dem, var å lære å spille ukulele. En sporty gjeng hadde kastet seg på den aktiviteten, og de sto for det neste underholdningsbidraget. Ukulelebandet "Nye Stive Fingre" tok oss med på en eksotisk musikkopplevelse, understreket av saronger og blomsterkranser.





Etter disse bidragene, var det tid for middag. Det var artig å se kokkene fra hotellrestauranten varte opp med utendørs grillmat. Og så fikk vi en diger kake med det norske flagget...





Etter middagen var det klart for mer underholdning. Først en humoristisk monolog av May, om den gamle gårdskjerringa Olga, som ikke ville på behandlingsreise. Men havnet der gjorde hun likevel, og endte opp med å være så storfornøyd at da hun kom hjem, kunne hun ikke vente med å komme tilbake igjen. Det er nesten litt som meg det, jeg ventet i mange år før jeg endelig søkte, men nå som jeg omsider har vært her, har jeg ikke lyst til å reise hjem igjen.

Neste post på programmet var et lite skuespill som fikk latterbrølene til å runge blant oss alle sammen. Hvis du hørte noen le hysterisk, eller gale som en hane i går kveld, så var det nok skuespillerne og tilskuerne som hørtes helt hjem til Norge.





Akkurat nå, sitter vi i solen og føler oss litt hjemløse. Rommene har vi sjekket ut fra for en god stund siden, og bussene går ikke før om noen timer. Men det å sitte i solen og sommervarmen i slutten av september, plager sikkert ingen - i alle fall ikke nå som vi nettopp har fått høre om regn og høsttemperatur hjemme i Norge.

I går da vi var på avslutningsmiddagen, hadde alle bordene fått flagg på seg. Et tyrkisk, og et norsk. På vårt bord sto det tyrkiske flagget i giv akt i toppen av stangen sin, mens det norske hadde løsnet og dalt ned til halv stang. Svært så beskrivende spør du meg, og en verdig avslutning på mitt siste blogginnlegg fra Tyrkia. Neste gang vi blogges, befinner jeg meg nok hjemme i Norge igjen!


 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






Behandlingsopplegget!


Jeg har fått noen spørsmål om jeg kan legge ut noen bilder fra behandlingssenteret her. Det har ikke vært så lett å få tatt bilder, for det er nesten alltid folk der, og jeg vil jo ikke legge ut bilder med mennesker på uten at de har godkjent det på forhånd. Men til slutt fikk jeg tatt en runde med kameraet på kveldstid, så nå skal du få en liten bildekavalkade!


vestibyle

gruppetrening

massasje

fitness

elektro/ultralyd

parafin

basseng


Hvordan selve behandlingene foregår, har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.

Behandlingssenteret har for øvrig
sin egen hjemmeside
hvis du har lyst til å ta en titt!

 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise

 






En gang i fremtiden...

Mens vi er her på Balcova, har vi et kort hvor alle behandlingene våre står oppført. Hver gang vi har gjennomført en behandling, signerer behandleren for at vi har vært der. I dag begynte jeg å legge merke til hvor fullt kortet begynte å bli, og hvor få tomme ruter som er igjen. Tre behandlingsdager er alt som gjenstår, for på onsdag drar vi hjem.

Jeg har litt delte følelser for hjemreisen. På den ene siden er jeg sliten og oppbrukt, og tenker at det skal bli litt godt å komme hjem og slappe av noen dager før jobben venter igjen. Men samtidig er jeg full av energi, og har lyst til å være her mye lenger. Heldigvis forteller fornuften meg at da ville jeg ende opp som en oppvridd vaskefille, for ikke langt frem i tid ville nok kroppen sagt stopp når det gjelder dette hardkjøret.

Smertene jeg tok med meg hjemmefra, ser ut til å bli igjen her nede, og det er helt greit, for jeg har egentlig ikke bruk for dem. Men jeg vet at når jeg har kommet godt og vel hjem, så kommer hverdagen igjen. Om en tid vil smertene komme tilbake, og dagene kommer til å bli tøffere igjen. Men heldigvis har vi fått noen tips underveis, om hvordan vi kan ta vare på den gode følelsen lengst mulig.

Noen ganger når jeg sitter på verandaen utenfor rommet om kvelden, tenker jeg at når jeg blir gammel, så skal jeg ta med meg pensjonen min og flytte hit til varmen for godt. Da skal jeg sitte på verandaen hver dag og smile stort. En gang i blant skal jeg stavre meg ned til bussen, dra hit til det gode, varme vannet, og bli behandlet av fysioterapeutene som da bare er nesten pensjonister. Så skal jeg tusle hjem igjen i fotformsandalene mine, slik gamle koner gjør. Kanskje sitter det en trivelig gammel tyrkerfyr i gyngestolen hjemme i stua og venter med en deilig tyrkisk suppe putrende på ovnen, hvem vet? Det er lov å drømme. En gang i fremtiden...


 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






På besøk i den lokale moskeen


Det er flere moskeer i området hvor jeg befinner meg, og i dag tok vi en tur innom den nærmeste, som ligger bare noen hundre meter unna hotellet. Men turen går oppover, oppover, oppover. Nå i ettertid kom jeg jo på at jeg burde ha tatt bilder av turen opp også, og ikke bare av moskeen, men det hjelper hvis du forestiller deg en bratt, smal, brostensbelagt oppoverbakke med historisk sus.

Er du med meg i bakken nå? Da titter du litt på skrå opp mot venstre, så kan du skimte moskeens to tårn mellom tette grener. Om kvelden lyser de grønt, men på turen vår er det knallblå himmel, sol og varmt, så akkurat nå lyser de ikke...





Etter hvert som vi kommer nærmere, ser vi mer av den flotte bygningen som ligger på toppen av høydedraget. Tårnene er høyt der oppe, og vi blir ganske små i forhold. Det er vanskelig å ikke føle et sting av ærbødighet foran en slik prakt, uavhengig av religiøst ståsted.





Utenfor moskeen, ligger en liten paviljong. Midt inne i paviljongen er det en søyle med vann som sakte risler nedover. Rundt vannet står det benker til å sitte på. Dette er stedet der muslimene foretar den rituelle vasken før de går inn i moskeen for å be. Når man vasker seg, er det ikke bare den fysiske renselsen som er viktig, man må også ha riktig intensjon, noe som enkelt sagt vil si at du skal vite hvorfor du vasker deg, og hva du oppnår ved det. Intensjon er viktig i Islam.





Hvis du ser nøye på bildet, ser du at det er en hylle med sko i paviljongen. Disse skoene kan man ta på seg for å gå opp trappen for å komme til selve moskeen etter at man har vasket seg. Man skal alltid ta av seg på bena når man skal inn i en moske, men det er myke tepper å gå på.





Inne i moskeen er det mange vakre detaljer, som mosaikkvinduer, lysekroner, og en vakker takhvelving.





Da vi var der, var det mellom to bønnetider, og moskeen var nesten tom. Men da vi gikk derfra, kunne vi høre bønneinnkallingen begynne. Siden avstanden er så kort, kan det også høres fra verandaen utenfor rommet jeg bor på. Det er ikke så høyt at man egentlig tenker over det, men sammen med de andre lydene i nabolaget, utgjør det en eksotisk miks som er karakteristisk for dette stedet. Bønnerop, lokale fotballkamper en gang i blant, musikk fra en utescene nede i gaten, sirisser, mennesker og en og annen løshund.

Når jeg sitter på verandaen og hører alt sammen på en gang, samtidig som jeg titter utover palmene og nattehimmelen, tenker jeg at dette er lyder jeg for alltid vil forbinde med Balcova. Akkurat som varme, mørke kvelder, smilende tyrkere og en deilig følelse av ro...

 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #moske #islam






Endelig er kroppen bedre!

I dag begynte endelig smertene i kroppen å slippe taket. Det skjedde bokstavelig talt over natten. I går var det samme leksa som det har vært hver dag, med behandlinger som har fått meg til å ville skrike høyt. Jeg har blitt knadd og vridd på alle mulige steder, og oppdaget at jeg hadde vondt på steder jeg ikke ante gjorde vondt før massør og fysioterapeut fikk boltre seg fritt med min giktiske kropp.

Smertene i hendene viste seg å komme fra langt oppe ved albuen, uten at jeg visste det. Skulderverken satt helt ned til hoftene, og jeg visste ikke det heller. Og den stive nakken viste seg å fortsette opp i panna. Ingenting av dette visste jeg før de begynte å bende og vrenge meg i alle tenkelige og utenkelige retninger. Det har vært ganger da tårene har piplet frem, og hjernen min har fyltes av stygge ord og forbannelser som jeg ikke har sagt høyt. Jeg har trykt beina så hardt jeg har kunnet ned i behandlingsbenken jeg har ligget på, for å prøve å skape en slags smerte et annet sted i kroppen enn der de har behandlet meg, rett og slett for å flytte fokus for å klare å holde ut.

Men i dag løsnet det altså. Massasjen var tilnærmet behagelig, i alle fall deler av tiden. Fysioterapien var til å leve med, og jeg tenkte ingen stygge ord. Egentlig bare lå jeg der og gliste fårete. Og det som nesten er morsomst av alt, er at i dag fikk jeg en kommentar på bloggen fra en person som selv har vært på behandlingsreise. Vedkommende skrev at litt ute i denne uken, som er vår siste hele uke her nede, så ville det løsne, og kurven ville bli oppadstigende. Da jeg leste kommentaren etter at jeg var ferdig for dagen, tenkte jeg at det var jo nettopp det som hadde skjedd.

Livet er herlig akkurat nå, kroppen er snill, og ingen av dagens syv behandlinger føltes som tortur. Etter behandlingene hadde jeg til og med overskudd til å bli med på en gruppetur til moskeen litt lenger oppi åsen her. Bilder derfra skal dere få senere, for akkurat nå har jeg mer enn nok med å juble, og å glede meg over å kunne dele fremgangen med dere som er innom. Dessuten er det på tide å stikke inn til middagen, det er syv timer siden lunch, og det har vært en aktiv dag, så jeg er sulten! Ha en herlig kveld uansett hva du skal bruke den til!


 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






Basarene i Konak


I dag kom endelig muligheten til å ta en tur til basarene i Konak, den gamle bydelen i Izmir. Konak ligger en halvtimes busstur, eller en drøy mil, fra hotellet vi bor på. Å ta bussen her var en ny opplevelse for meg, det humpet og skvatt som på en karusell, bare at det var mye billigere enn det du finner på et hvert tivoli. Omtrent syv norske kroner kostet bussbilletten hver vei.





På basarene var det alt fra teppevevere med håndvevde tepper, og store utstillingsvinduer med gull, til fisk, grønnsaker, og en hel masse nøtter av ulike slag. Klesbutikker krydde det av, dyre merkevarebutikker og brudesalonger i hopetall, vegg i vegg med juggelbutikker og piratkopier av de dyre merkeklærne. Levende undulater, bittesmå skilpadder og hundevalper ble solgt om kapp med kebab, bakervarer og godteri.

Litt shopping ble det selvfølgelig, litt klær til meg selv, og noen små gaver til de der hjemme. Heldigvis dro vi dit så tidlig at vi unngikk det største rushet. Dessverre var det nesten umulig å få tatt bilder, for så fort vi stoppet et øyeblikk, ble vi omtrent kidnappet av folk som hadde et eller annet å selge. Noen få bilder fikk jeg likevel knipset, så mens jeg tar kvelden, kan jo du kose deg med bilder fra basarene i Konak. Natti natt!














 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #Konak #bazar #shopping






Behandlingsreise på Balcova

Nå er jeg godt og vel halvveis i behandlingsprogrammet her i Tyrkia. Så langt har det vært både oppturer og nedturer, men heldigvis flest oppturer. Å gjennomgå et program med 6-7 behandlinger av ulike slag fem dager i uken, og gjerne litt egentrening i helgene, er ganske tøft for kroppen. Dette er jo ikke som å være frisk og gå på treningsstudio, dette er beintøft program for syke og vonde kropper.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hva behandlingsdagene her består av, med utgangspunkt i mitt eget program. Andre pasienter kan ha litt andre programmer, avhengig av hva de har best utbytte av. Men felles for oss alle, er fysioterapi, gruppetrening i sal, vanntrening, parafinbehandling og massasje. Men hva er nå disse greiene for noe? La meg ta deg med gjennom dagen min, så finner vi det ut!





Som hjemme, starter dagen her på morgenen, med vekkerklokken som ringer, dusj og alt som hører morgenstellet til, før frokosten blir inntatt. Deretter begynner behandlingene. Min behandlingsdag starter med at jeg får varme parafinomslag på rygg og skuldre. Dette varmer og myker opp en morgenstiv giktisk kropp, sånn at den blir klar for massasje. Deilig, tenker du sikkert, men det er nok ikke det første adjektivet som faller MEG inn når jeg skal beskrive massasjen her...

Den massasjen vi får, er ikke sånn behagelig spa-massasje som man ligger der og nyter, det er rå og brutal mørbanking av en allerede vond kropp. Jeg får gjennomgå til jeg er på bristepunktet av smerte, og til det kjennes ut som om all huden er flådd av ryggen min. De vondeste områdene er de som får gjennomgå mest, og smertetårer som pipler frem, er ikke noe ukjent fenomen. Det hender jeg har lyst til å skrike så høyt at jeg er sikker på at det ville høres helt hjem til Norge.





Etter massasjen, har jeg 20 minutter å komme meg på, før fysioterapeuten setter i gang. Hva som blir gjort der, kommer an på hva hun mener jeg trenger akkurat den dagen. Det kan være alt fra mer massasje, til øvelser på benken eller golvet. Men i likhet med massøren, finner fysioterapeuten også frem til de mest smertefulle områdene, og setter i gang terroren. Det er nok en grunn til at noe av det eneste mange av behandlerne kan si på norsk, er "vondt skal vondt fordrive".

Etter disse tre formiddagsbehandlingene, er det tid for å vralte seg ut av behandlingsavdelingen, og inn til lunchen. Stiv som en stokk sitter man der, og vet at det bare er snakk om et lite pusterom før det er på'n igjen. Etter en diger porsjon salat, som gjerne er min faste lunch, er det bare å traske tilbake til behandlingsavdelingen, og for mitt vedkommende er gruppegym i sal det neste som står på programmet. Trenger jeg å nevne at de har funnet de aller verste øvelsene å bryne seg på, de som gjør aller mest vondt i alle kriker og kroker av kroppen?





Etter gruppegymmen, er det deilig å komme seg ut i oppvarmet vann i bassenget. Men det varer ikke mange minuttene før instruktøren er på plass for å påføre oss ytterligere lidelse. Og så står hun der og gliser attpå til! Vanngymmen er egentlig ganske deilig synes jeg, for i vannet kan jeg gjøre mye som jeg ikke klarer på land. Hoppe og løpe og strekke på kroppen, uten at gikta protesterer alt for mye.

Etter vanntreningen, er det fotmassasje som står på programmet. Den foregår også i vann, ved at føttene blir plassert i et knedypt kar med kraftige vannstråler. På friske føtter hadde det nok vært den reneste nytelse, men når strålene rettes mot der man har vondt, kan det være ganske vanskelig å ikke bare trekke til seg føttene for å slippe unna hele greia.

Når dagens program er ferdig, har klokken, i alle fall for mitt vedkommende, begynt å nærme seg 16.00. Vi som er her starter og slutter på litt ulik tid, og enkelte dager har jeg noen tilleggsbehandlinger. Etter at treningen er ferdig for dagen, føles det godt å kunne gå på rommet og slappe av litt, før middagen klokken 19.00. Det er jo sånn at aktiv leddgikt, som jo er en betennelsestilstand i kroppen, kan gjøre at man blir veldig trøtt og uopplagt, og behandlingene forsterker dette. Vi anbefales å få et par timer hvile hver dag, og det skal jeg si trengs!





På forhånd ble vi forberedt på at det er mange som får seg en fysisk eller psykisk knekk etter en uke eller to, rett og slett fordi det er tøft og smertefullt. Jeg vet at det kanskje ikke høres sånn ut for et friskt menneske, så for sammenligningens skyld kan jeg fortelle at før jeg ble syk, spilte jeg ishockey. Den gang trente jeg på treningsstudio tre timer hver dag, i tillegg til skøytetrening, svømming og joggeturer. Det opplegget jeg går gjennom her, er mange ganger så slitsomt og tøft, fordi kroppen som skal gjennomgå det ikke er en frisk kropp.

Nå kan det hende du tenker at jeg er fryktelig negativ, så jeg skal forte meg å si at hele opplegget er helt fantastisk. Jeg er mye bedre nå enn jeg var da jeg kom hit. Jeg storkoser meg, nyter varme, solfylte ettermiddager, palmesus og eksotiske blomsterdufter langs stien ned til behandlingssenteret. Men hvis du tror det er en ferie jeg er på, så er du veldig langt unna sannheten. Solsengene har jeg ikke hatt overskudd til å teste ut, og ikke badeland heller. Men jeg skal jo være her i et par uker til, så hvem vet, kanskje det kommer? Akkurat nå skal jeg i alle fall slenge meg nedpå sengen en liten stund, for i dag måtte kroppen gi tapt og sykemelde seg siste halvdel av behandlingsdagen. I morgen derimot - ja, DA er det en ny dag!


Du finner flere innlegg fra behandlingsreisen på Balcova HER.

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise






Den gamle olivenlunden


Rett oppi gata her er det en skikkelig gammel olivenlund - sånt som jeg bare har lest om tidligere, og aldri sett i virkeligheten. Stammene på trærne er gamle og furete, og i dem vokser det opp nye, unge grener og skudd. Jeg syntes det var så fascinerende og flott, at jeg rett og slett bare må dele noen bilder...
















Slik ser olivenene ut når de havner på det lokale markedet, i alle mulige farger og smaker. Neste gang du knerter et olivenglass, så tenk på hvilke flotte trær og vakre omgivelser de kommer fra, så kanskje du nyter dem enda litt ekstra...

 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #oliven






Tyrkisk shoppingsenter!


I går kveld var vi en tur på et av shoppingsenterene i nærheten. Jeg handlet meg et par skjørt og noe annet småtteri, men det er absolutt ikke det jeg har tenkt å skrive om her. Senterer heter Agora, og hovedinngangen ser slik ut:





Bortsett fra palmene, er det nesten som et julepyntet norsk senter, ikke sant? Tyrkerne er veldig glade i lys, spesielt i kombinasjon med vann. Her i området er det jo massevis av termalvann, ellers er det veldig tørt, og jeg tipper det kan være litt av årsaken til at vann brukes som pynt overalt her. Dessuten blir det tidlig mørkt, og gatelys er ikke å oppdrive, derfor er lyspyntede fontener og dammer et flott og nyttig innslag når man spaserer i mørket.





Denne fontenen som skifter farge, står utenfor hovedinngangen på Agora. I tillegg til at vannet er opplyst, er det masse grønne lyskastere som lyser opp palmene så de blir helt knallgrønne.





Men det er ikke bare utenfor handlesenteret at man finner palmer og lyssatt vann. Etter å ha spasert til senteret, og handlet litt der inne, tenkte vi at det var tid for noe kaldt å drikke. Man blir fort tørst i den varme luften, og det er viktig å passe på å få i seg nok væske, slik at man ikke blir dehydrert.

Midt inne i senteret fant vi en uterestaurant som solgte iskald drikke. Det var vegger på alle kanter, og stjernehimmelen lyste over oss. Siden det ikke er gatelys, kan man se stjernene selv i sentrum. På uterestauranten er det også lyspyntet vann, og som de fleste andre steder, skifter lyset farge...







Etter en boks kald Cola Zero, og en prat med en tyrkisk servitør som hadde hatt en kjæreste fra Norge, var det tid for å ta fatt på hjemveien. Butikkene her er åpne hver dag, og temmelig sent, så det blir gjerne leggetid før man kommer seg hjem. Dette senterer er åpent til 23.00, mens senteret litt borte i gaten holder åpent til midnatt. Passer helt utmerket for en natterangler som meg! Men nå er det formiddag, og på tide å ta fatt på en ny dag. Håper den blir fin for dere alle!

 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #shopping






Jeg ble dratt i ørene!

Ny uke, nye muligheter, og nye behandlinger. Allerede nå, merker jeg forbedring i min giktiske kropp. Skulderen jeg har slitt med i mange måneder begynner å bli bedre, og bare det er en seier i seg selv. Men det er flinke massører og fysioterapeuter som har stått for forbedringen.

I dag begynte fysioterapeuten å dra meg i ørene mens jeg lå på behandlingsbenken. Det var ikke direkte behagelig, men jeg antok hun hadde en grunn. Etter å ha hatt fingrene hennes langt inni øregangene en stund, føltes det helt greit at hun slapp taket så øreflippene fikk en liten pause. Men etter en runde med skuldermassasje, og litt riving og sliting i armen, begynte hun å dra meg i ørene enda en gang.

Det var en innmari merkelig følelse, for når hun dro i ørene, fikk jeg en infernalsk smerte på høyre side av ryggen, nesten nede i korsryggen. Første gangen trodde jeg det var tilfeldig, men da det samme skjedde i rivogsliterunde nummer to, måtte jeg spørre hvorfor ryggen min gjorde vondt når hun røsket meg i øreflippene. Det var visst sånn det skulle være sa hun, et bevis på at alt i kroppen henger sammen. Og siden skulderen min føltes bedre i etterkant, og øreflippene ikke har blitt synlig lenger, får jeg vel bare stole på at hun snakker sant.

Innimellom fysioterapi og annen behandling, var det en lang og deilig lunchpause. Og siden jeg har fått spørsmål om maten her nede, tenkte jeg at det er bedre å legge ut bilder, enn å legge ut masse ord. Så nå kan du nyte lunchen sammen med meg, i alle fall visuelt!


 

#reise #Tyrkia #Izmir #Balcova #behandlingsreise





ideatroll




45, Bærum

Noen ganger tar jeg meg en tur ut i den store verden og skaper minner. Og hvilket sted foreviges de bedre enn på min egen lille reiseblogg? Velkommen innom for å dele opplevelsene.

Kategorier













hits