Tyrkia


I en leilighet i Tyrkia...

For ikke lenge siden kom jeg hjem fra en tur til Tyrkia, landet jeg gjerne besøker når jeg trenger en avkobling fra de vante omgivelsene. Men denne gangen ble det ingen hotellferie, i stedet slo jeg til med tre måneder da jeg leide meg en ekte tyrkisk leilighet i en ekte tyrkisk boligblokk i en ekte tyrkisk forstad. Og det var egentlig ganske spennnede!

Med leiligheten fulgte det visst en mann - altså ikke en sånn "mannen min"-mann, men en sånn fellesmann. En som hjelper med alt fra å bære inn varer til å fikse verandadøren da jeg etter å ha forsøkt i tre dager fortsatt ikke skjønte hvordan jeg skulle åpne den. Jeg hadde ikke bestilt han egentlig, han fulgte liksom bare med i leien.

Det er mye som er annerledes i Tyrkia i forhold til Norge. Ting man ikke tenker over når man er her på en ferietur, men som dukker opp når man skal bo her over litt tid og innrette seg etter dagliglivet i stedet for hotellivet.

Som for eksempel strømmen. Det har aldri før gått helt opp for meg hvor heldige vi er i Norge, hvor vi kan ta ubegrensede mengder mer eller mindre fungerende strøm som en selvfølge. I Tyrkia derimot, kan det med strøm være en opplevelse i seg selv - plutselig så stikker den av uten verken forvarsel eller logisk grunn, og like plutselig kommer den, om du er heldig, tilbake igjen.

Leiligheten jeg leide var temmelig stor ut fra det jeg som tidligere Bærums-boer er vant til å disponere. Likevel påstås det at den er liten i tyrkisk målestokk. Tre soverom, stue og tre verandaer, men intet kjøkken - og det er definitivt ikke logisk for min norske hjerne. Det er riktignok et kjøleskap i gangen, men null kokemuligheter.




Jeg måtte selvsagt finne en løsning på det med kokemulighetene, siden jeg skulle være der en stund, men så var det jo det med strømmen da... En hybelkomfyr kostet nesten igenting der nede, men en slik en bruker jo litt strøm, og ut fra det jeg fikk vite da jeg kom - om strømbruk og sikringer og sånn - så turte jeg ikke investere i en sånn en. I stedet ble det en liten kokeplate og en stekepanne. Kokeplaten kostet for øvrig det samme som stekepannen, mens en kjele kostet tre ganger så mye som kokeplaten.

Så var det selve bruken da, og det der med strømmen... For å slå på kokeplaten måtte jeg først slå av vaskemaskinen, som jeg hadde slått av varmtvannstanken for å kunne bruke. Deretter listet jeg kokeplaten forsiktig opp på to, og deretter tre, for å se om det fungerte uten at sikringen gikk. Og jepp, det gjorde det, så jeg fikk meg varm middag stort sett hver dag.

Men så var det den vaskemaskinen da. Da jeg åpnet den for å vaske klær rant det ut masse vann, så jeg smalt igjen døren i en viss fart. Sistemann som leide hadde visst ikke tømt den etter bruk. Ikke hadde de tømt skittentøyskurven heller, så hvis jeg hadde vært mann hadde jeg fått nye skjorter helt gratis.

Sånn er det der nede - den dagen leietakerene flytter ut så tar man bare med seg det man vil ha, resten står igjen til nestemann som kanskje har bruk for det. Og i et land med en økonomi som er veldig annerledes enn i Norge så er jo det ganske omtenksomt, for det kan bli mye penger å spare på innkjøp av shampo, ris, kaffe - og ikke minst de allerede nevnte skjortene...

 

#Tyrkia #ferie #hverdag #reise






Reisen da alt gikk galt

I dag dro jeg hjemmefra tidlig på morgenen, i god tid før jeg skulle være på Gardermoen for å dra til Tyrkia. Siden det var søndag gikk det ingen buss hjemmefra meg og til toget, og det er altfor langt å gå med en diger koffert på slep. Dermed ringte jeg etter taxi, og var så heldig at bilen som dukket opp tilhører en god venn som møtte meg med et smil og avslag i pris. Det var en koselig taxitur, og en bra start på dagen.

På togstasjonen hoppet jeg på det første flytoget som kom, og turen til Gardermoen gikk greit. Jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen og etter hvert bort til riktig flygate uten uhell. Flyet mitt skulle gå 12.25, og frem til litt før det var dagen min ganske normal - bortsett fra at jeg var på vei til Tyrkia selvfølgelig.

 

Litt før avgang fikk vi beskjed om å bytte gate, og fra den opprinnelige gaten skulle det i stedet gå et fly til London. Vi trasket oss over til naboutgangen noen meter unna, og jeg oppdaget at det allerede sto et fly der med samme avgangstid som vårt. Logisk tankegang tilsa dermed at flyet vårt kom til å bli forsinket, og at det som allerede sto der kom til å bli prioritert - og dermed også at jeg kom til å få dårlig tid når jeg skulle bytte fly i Istanbul.

Reisen til Istanbul gikk fint, det var et flott og behagelig fly. Og som antatt kom vi så sent at jeg bokstavelig talt måtte løpe for å rekke flyet videre. På opplysningstavlene sto det at boardingen var i gang, så her var det bare å forte seg alt jeg kunne. Heldigvis er Istanbul en oversiktlig flyplass selv om den er stor, så jeg fant frem uten problem. Og ved boarding-skranken sto det en hel kø av mennesker som skulle med det samme flyet.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte på stemningen i menneskemassen at noe var galt, men med mine bittesmå tyrkiskkunnskaper skjønte jeg ikke helt hva det dreiet seg om. Heldigvis fant jeg en tyrkisk jente som jeg kom i snakk med, og hun oversatte det viktigste for meg. Flyet skulle visst gå fra en annen gate, så vi måtte bytte. Dermed trasket alle av sted til den andre enden av terminalen, og etter hvert innfant vi oss ved den andre gaten.

Der ble vi stående en stund før vi fikk enda en melding om bytte av gate, og alle tok bena fatt igjen. Så sto vi der da, på vårt tredje forsøk på å få lov til å komme om bord. Tiden gikk, og det begynte å bli en god stund siden flyet skulle ha tatt av. Og da kom beskjeden: Vi skulle gå tilbake til den opprinnelige gaten. Folk begynte å stønne oppgitt, men vi ruslet nå av sted - som om vi hadde noe valg hvis vi skulle komme oss til Izmir.



Fremme ved gaten på dette fjerde forsøket, fikk vi omsider litt informasjon. Det var dårlig vær i Izmir hvor vi skulle lande, og vi fikk vite at flyvingen ble utsatt. Vi skulle ha flydd klokken 19.00, men det var allerede et par timer siden. Ikke lenge etterpå kom meldingen om at flyet ble kansellert. Så der sto vi da, uten noen anelse om hva som skulle skje videre. Mannen som hadde kommet med informasjon hadde forsvunnet, og ingen visste noe som helst.

Etter noe som føltes som en evighet kom informasjonsmannen tilbake, og da hadde det blitt bestemt at det ikke ble noen flyvning til Izmir likevel. I stedet skulle de slå sammen passasjerene fra de to kansellerte flyene, og putte oss i et større fly for å frakte oss til Bodrum, omtrent 20 mil unna Izmir. De som ville kunne overnatte på hotell i Istanbul, og resten av oss måtte bare fortsette å vente. Siden jeg hadde tannlegetime tidlig neste morgen, hadde jeg ikke noe annet valg enn å bli med flyet videre.


Jeg gliste en smule da jeg tenkte på at jeg hadde løpt for å rekke flyet - det viste seg jo å være totalt unødvendig. Da vi endelig lettet var vi omtrent fire timer forsinket, og på vei mot feil sted. Den tyrkiske jenten og jeg holdt fortsatt sammen, og etter hvert hadde vi slått oss sammen med et par stykker til.

På flyturen fra Istanbul til Bodrum var folk slitne, trøtte, sultne og tørste, men lettet over å endelig sitte på flyet videre. I Istanbul hadde vi fått en boks med leskedrikk, men det var også alt. Og det hjelper jo ikke mye når vi skal strene frem og tilbake mellom fire ulike gates som ligger et godt stykke unna hverandre. Nå fikk vi endelig noe å spise - det vil si, alle unntatt meg tror jeg. På grunn av mitt spesielle kosthold kunne jeg jo ikke spise flymaten, og siden jeg ikke var forberedt på det som skjedde, hadde jeg ikke med meg annet enn en pose nøtter i vesken. Jeg var sulten! Men jeg fikk et glass juice, så jeg fikk i alle fall stillet den verste tørsten.

 

Vi landet på en helt tom flyplass i Bodrum, og skulle bli møtt av busser som skulle frakte oss videre til Izmir. Men selvfølgelig var det ingen buss der. Full forvirring og enda mer venting - ingen visste noe som helst. Tiden gikk, vi hadde for lengst passert midnatt og stemningen begynte å bli mer og mer oppgitt. Noen tok til tårene, mens andre valgte å skjelle ut flyplasspersonalet. Men felles for oss alle var at vi begynte å bli utrolig slitne.

Noen hadde mistet bagasje, mens vi som var så heldige å finne vår, fant den i en helt annen del av terminalen enn der vi ankom. At kofferten min ble ødelagt er egentlig bare en bagatell i denne sammenhengen - jeg fikk den i alle fall.



Etter en evighet kom det to busser som skulle frakte oss videre. Vi fordelte oss på dem, og endelig var vi i gang med siste etappe. Og da vi hadde kjørt bortimot en time eller så, skjedde det som fikk turen hittil til å virke som en avslappende ferieutflukt...

Vi var langt ute i ødemarken, og rundt oss var det helt mørkt. Det eneste som lyste var lysene fra bussen. Den andre bussen hadde dratt en stund før oss, så vi var virkelig helt alene der ute. I en oppoverbakke sloknet plutselig alle lysene på bussen - både inne og ute. Og etter et par sekunder sloknet også motoren. Folk begynte å sukke vantro, det var bare ikke mulig at enda mer skulle gå galt.

Heldigvis fikk sjåføren startet igjen etter noen minutter, og bussen begynte å krype videre oppover. Plutselig hørte vi noen skikkelige smell. Smellene kom bakfra, og vi som satt på bakerste rad snudde oss for å se hva som skjedde. Der sto flammene ut av bakparten på bussen, den hadde tatt fyr.

Vi ropte til sjåføren at det brant, og at han måtte stoppe. Han stoppet i en viss fart, og de som hadde sovnet våknet av ropene våre. Folk begynte å reise seg, og enkelte fikk panikk. Vi som hadde sittet bakerst måtte helt frem til midten av bussen for å komme ut, men det var umulig for oss å komme noe sted. De som var foran oss hadde tydeligvis ikke skjønt alvoret, og begynte å samle sammen bagasjen sin fra bagasjehyllene. Vi ropte at de måtte la bagasjen ligge og komme seg ut - reisevenninnen min på tyrkisk, og jeg på engelsk siden det ikke var alle der som skjønte tyrkisk.

 

Alle kom seg ut, men det rådet en viss grad av panikk blant mange. Vi samlet oss ute, og da bussen hadde fått stoppet slukket heldigvis flammene av seg selv. Det var noen mekaniske duppeditter som hadde tatt fyr, og da de sluttet å bevege seg så slukket brannen også. Men den hadde satt sine spor i form av oljesøl og en svidd bussbakpart.



Så der sto vi da, en hel busslast med mennesker. Det var midt på natten, langs en øde vei midt i ingenting. Noen gråt, mens andre satt apatiske og redde på bakken. Heldigvis har jeg min fortid som vekter og er opplært i å takle krisesituasjoner, så jeg klarte å holde meg rolig sånn at jeg kunne hjelpe til. Jeg fikk med meg et par stykker, og sammen losset vi all bagasjen ut fra bagasjerommet langs sidene på bussen, og satte den langs veikanten i tilfelle noe skulle skje.

Vi mistet fullstendig tidsbegrepet, men jeg tipper vi sto der i kulden i rundt en time før vi endelig fikk hjelp. Mange tenker nok på Tyrkia som et varmt land, men jeg kan love at det er kaldt her midt på natten i begynnelsen av januar, og det begynte å merkes på folk. I tillegg begynte reaksjonen å komme skikkelig hos mange, og folk sto og frøs og hakket tenner. Det eneste som lyste var stjernene og bussens nødlys.



Hjelpen kom i form av at den andre bussen måtte snu for å hente oss. Å oppdrive noen ny buss hadde vist seg umulig. Problemet var bare at den bussen allerede var ganske full, så vi var redde for at ikke alle skulle få bli med. Og vi som hjalp til ute var selvfølgelig de siste som kom inn på bussen, så det var jo oss det ville ha gått utover. Men heldigvis er de ikke like strenge på sånt her i Tyrkia som hjemme i Norge, så alle fikk komme inn. Ellers vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort.

Som en av de siste som kom inn, endte jeg med å måtte sitte på golvet i midtgangen på bussen. Det var selvfølgelig ikke særlig behagelig, spesielt ikke med tanke på leddgikten min. Men i det minste var det varmt og godt, for oppvarmingen på bussen kom fra nede ved golvet.

Folk var utslitt, det var trangt, og vi hadde fortsatt flere timers tur foran oss. Det var tåke og dårlig sikt, så det gikk ikke særlig fort. Folk rundt meg begynte å sovne, og det senket seg en slags usikker ro over oss som var der. Til slutt lente jeg meg bakover og la meg på ryggen på bussgolvet som et annet slakt, fordi jeg ikke klarte å sitte oppreist lenger. Etter hvert døset jeg av på bussgolvet i ren utmattelse.

 

Vi kom frem til Izmir uten flere forviklinger. Derfra er det en halvtimes tid til Balcova hvor jeg skulle, og den siste biten tok jeg taxi sammen med en av de jeg hadde holdt sammen med på turen. Da jeg endelig kom inn på hotellrommet hadde klokken passert seks om morgenen, og jeg var totalt utslitt. Samtidig var jeg fortsatt så preget av hele turen at jeg slet med å sovne. Jeg kom frem nesten et halvt døgn for sent, og om et par timer måtte jeg stå opp fordi jeg skulle til tannlegen - det er jo det som er hovedmålet med turen min.

På et eller annet vis kom jeg meg gjennom dagen, og det føles som om jeg har fått tatt igjen den manglende søvnen nå. På en måte føles alt sammen så uvirkelig at jeg har mest lyst til å le, for så sliten som jeg var så var det vanskelig å ta alvoret innover seg. Dessuten var jeg en av de få som bisto da bussen tok fyr, så jeg fikk nok ikke like mye tenketid som mange av de andre - og det er kanskje like greit. Likevel merker jeg at det ikke er særlig hyggelig å gjenoppleve det nå når jeg sitter her og skriver. Men jeg fikk meg i alle fall en spesiell reiseopplevelse, og jeg kommer nok aldri mer til å sette meg særlig langt unna utgangen på en buss...

 

PS - jeg beklager bildekvaliteten, bilder var ikke en prioritering...

 


#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #fly






På besøk i den lokale moskeen


Det er flere moskeer i området hvor jeg befinner meg, og i dag tok vi en tur innom den nærmeste, som ligger bare noen hundre meter unna hotellet. Men turen går oppover, oppover, oppover. Nå i ettertid kom jeg jo på at jeg burde ha tatt bilder av turen opp også, og ikke bare av moskeen, men det hjelper hvis du forestiller deg en bratt, smal, brostensbelagt oppoverbakke med historisk sus.

Er du med meg i bakken nå? Da titter du litt på skrå opp mot venstre, så kan du skimte moskeens to tårn mellom tette grener. Om kvelden lyser de grønt, men på turen vår er det knallblå himmel, sol og varmt, så akkurat nå lyser de ikke...





Etter hvert som vi kommer nærmere, ser vi mer av den flotte bygningen som ligger på toppen av høydedraget. Tårnene er høyt der oppe, og vi blir ganske små i forhold. Det er vanskelig å ikke føle et sting av ærbødighet foran en slik prakt, uavhengig av religiøst ståsted.





Utenfor moskeen, ligger en liten paviljong. Midt inne i paviljongen er det en søyle med vann som sakte risler nedover. Rundt vannet står det benker til å sitte på. Dette er stedet der muslimene foretar den rituelle vasken før de går inn i moskeen for å be. Når man vasker seg, er det ikke bare den fysiske renselsen som er viktig, man må også ha riktig intensjon, noe som enkelt sagt vil si at du skal vite hvorfor du vasker deg, og hva du oppnår ved det. Intensjon er viktig i Islam.





Hvis du ser nøye på bildet, ser du at det er en hylle med sko i paviljongen. Disse skoene kan man ta på seg for å gå opp trappen for å komme til selve moskeen etter at man har vasket seg. Man skal alltid ta av seg på bena når man skal inn i en moske, men det er myke tepper å gå på.





Inne i moskeen er det mange vakre detaljer, som mosaikkvinduer, lysekroner, og en vakker takhvelving.





Da vi var der, var det mellom to bønnetider, og moskeen var nesten tom. Men da vi gikk derfra, kunne vi høre bønneinnkallingen begynne. Siden avstanden er så kort, kan det også høres fra verandaen utenfor rommet jeg bor på. Det er ikke så høyt at man egentlig tenker over det, men sammen med de andre lydene i nabolaget, utgjør det en eksotisk miks som er karakteristisk for dette stedet. Bønnerop, lokale fotballkamper en gang i blant, musikk fra en utescene nede i gaten, sirisser, mennesker og en og annen løshund.

Når jeg sitter på verandaen og hører alt sammen på en gang, samtidig som jeg titter utover palmene og nattehimmelen, tenker jeg at dette er lyder jeg for alltid vil forbinde med Balcova. Akkurat som varme, mørke kvelder, smilende tyrkere og en deilig følelse av ro...

 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #moske #islam






Basarene i Konak


I dag kom endelig muligheten til å ta en tur til basarene i Konak, den gamle bydelen i Izmir. Konak ligger en halvtimes busstur, eller en drøy mil, fra hotellet vi bor på. Å ta bussen her var en ny opplevelse for meg, det humpet og skvatt som på en karusell, bare at det var mye billigere enn det du finner på et hvert tivoli. Omtrent syv norske kroner kostet bussbilletten hver vei.





På basarene var det alt fra teppevevere med håndvevde tepper, og store utstillingsvinduer med gull, til fisk, grønnsaker, og en hel masse nøtter av ulike slag. Klesbutikker krydde det av, dyre merkevarebutikker og brudesalonger i hopetall, vegg i vegg med juggelbutikker og piratkopier av de dyre merkeklærne. Levende undulater, bittesmå skilpadder og hundevalper ble solgt om kapp med kebab, bakervarer og godteri.

Litt shopping ble det selvfølgelig, litt klær til meg selv, og noen små gaver til de der hjemme. Heldigvis dro vi dit så tidlig at vi unngikk det største rushet. Dessverre var det nesten umulig å få tatt bilder, for så fort vi stoppet et øyeblikk, ble vi omtrent kidnappet av folk som hadde et eller annet å selge. Noen få bilder fikk jeg likevel knipset, så mens jeg tar kvelden, kan jo du kose deg med bilder fra basarene i Konak. Natti natt!














 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #Konak #bazar #shopping






Den gamle olivenlunden


Rett oppi gata her er det en skikkelig gammel olivenlund - sånt som jeg bare har lest om tidligere, og aldri sett i virkeligheten. Stammene på trærne er gamle og furete, og i dem vokser det opp nye, unge grener og skudd. Jeg syntes det var så fascinerende og flott, at jeg rett og slett bare må dele noen bilder...
















Slik ser olivenene ut når de havner på det lokale markedet, i alle mulige farger og smaker. Neste gang du knerter et olivenglass, så tenk på hvilke flotte trær og vakre omgivelser de kommer fra, så kanskje du nyter dem enda litt ekstra...

 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #oliven






Tyrkisk shoppingsenter!


I går kveld var vi en tur på et av shoppingsenterene i nærheten. Jeg handlet meg et par skjørt og noe annet småtteri, men det er absolutt ikke det jeg har tenkt å skrive om her. Senterer heter Agora, og hovedinngangen ser slik ut:





Bortsett fra palmene, er det nesten som et julepyntet norsk senter, ikke sant? Tyrkerne er veldig glade i lys, spesielt i kombinasjon med vann. Her i området er det jo massevis av termalvann, ellers er det veldig tørt, og jeg tipper det kan være litt av årsaken til at vann brukes som pynt overalt her. Dessuten blir det tidlig mørkt, og gatelys er ikke å oppdrive, derfor er lyspyntede fontener og dammer et flott og nyttig innslag når man spaserer i mørket.





Denne fontenen som skifter farge, står utenfor hovedinngangen på Agora. I tillegg til at vannet er opplyst, er det masse grønne lyskastere som lyser opp palmene så de blir helt knallgrønne.





Men det er ikke bare utenfor handlesenteret at man finner palmer og lyssatt vann. Etter å ha spasert til senteret, og handlet litt der inne, tenkte vi at det var tid for noe kaldt å drikke. Man blir fort tørst i den varme luften, og det er viktig å passe på å få i seg nok væske, slik at man ikke blir dehydrert.

Midt inne i senteret fant vi en uterestaurant som solgte iskald drikke. Det var vegger på alle kanter, og stjernehimmelen lyste over oss. Siden det ikke er gatelys, kan man se stjernene selv i sentrum. På uterestauranten er det også lyspyntet vann, og som de fleste andre steder, skifter lyset farge...







Etter en boks kald Cola Zero, og en prat med en tyrkisk servitør som hadde hatt en kjæreste fra Norge, var det tid for å ta fatt på hjemveien. Butikkene her er åpne hver dag, og temmelig sent, så det blir gjerne leggetid før man kommer seg hjem. Dette senterer er åpent til 23.00, mens senteret litt borte i gaten holder åpent til midnatt. Passer helt utmerket for en natterangler som meg! Men nå er det formiddag, og på tide å ta fatt på en ny dag. Håper den blir fin for dere alle!

 

#Tyrkia #Izmir #ferie #reise #shopping





ideatroll




45, Oslo

Noen ganger tar jeg meg en tur ut i den store verden og skaper minner. Og hvilket sted foreviges de bedre enn på min egen lille reiseblogg? Velkommen innom for å dele opplevelsene.

Kategorier













hits